Top

All we need is more likes…eller..?

Embla Helse / barn  / All we need is more likes…eller..?

All we need is more likes…eller..?

Av Lena Heide Brennand

 

 

Hverdagen online og offline- betraktninger rundt filter, mobilbruk og følelsen av håpløst mislykkethet

 

 

Nesten daglig er det en eller annen artikkel enten i aviser, ukeblader eller på nettet som advarer mot vår alles lille favorittdings; mobiltelefonen.  Det er overskrifter om hvordan mobiltelefonen har brøytet seg vei og inntatt hedersplassen i menneskenes hjerter og hverdagsliv. Det advares mot dens makt og konspiratoriske forståsegpåere skriver spalte opp og ned om hvordan den lille teknologiske inntrengeren er skapt av designere med den fulle intensjon å hele tiden avlede oss fra det virkelige livet rundt oss. Hva gjør så denne lille dingsen med livene vår, med selvtilliten vår og med hjernene våre? Hvordan påvirker det oss å daglig få newsfeeden vår bombardert av overredigerte bilder fra venner og ukjentes tilsynelatende perfekte verden og selfies?

Teknologien gjør det mulig for oss å skape våre egne digitale verdener. Egne retusjerte universer hvor huden alltid er rynkefri, barna alltid smiler og huset er som tatt ut av en reklamekatalog for en eller annen hipp møbel-og interiørkjede.

 

 

 Filter og skryt

Folk med helt alminnelig utseende, de du trodde du kjente og visste hvordan så ut smiler lytefrie mot deg via skjermen. De har det alltid gøyere enn deg. De har det fineste hjemmet og den mest romantiske gubben. De legger ut bilde etter bilde av filtrerte og iscenesatte hverdagsøyeblikk og album etter album med perfekte feriebilder. Tær i strandkanten, glass etter glass med overdådig pyntede drinker ved bassenget og selfies med konturene av glatte svaberg i bakgrunnen. På de daglige bildene fra hjemmets lune rede er stemningen tilsynelatende upåklagelig.

 

 

Det er funklende duftlys og wallstickers med ymse visdomsord sirlig plassert på veggene bak sofaen.. Vin i krystallglass og bukett på bukett med svulmende roser. Vi gremmes litt, og kjenner på flauheten over at det eneste som svulmer i vårt eget hjem, er den stadig voksende haugen med ubrettede klær som endte sin reise mot garderoben på vaskeromsgulvet en travel tirsdagsmorgen. For mange av oss er Rema kneipen og glasset med lettmelk det nærmeste man kommer hverdagsmysen, og man innser at ikke all verdens bilderedigeringsprogrammer ikke kan trylle dette om til noe eksklusivt og misunnelsesverdig. Dampen som slår i mot deg når man åpner oppvaskmaskinen er det nærmeste man kommer følelsen av å være på spa, og da hjelper det vel ikke at Janne Kristine og venninnegjengen du følger på Instagram har klint opp det ene bildet fra Farris Bad etter det andre. Man lar være å poste noe som helst. Ikke har man tid til å ta de hersens bildene heller. Er du også en sånn som til stadighet tenker at «alle andre» ser ut til å leve tilnærmet perfekt liv på Facebook og Instagram?

 

 

Frykt ikke…

Jeg skal nå få deg til å senke skuldrene og prøve å få deg til å føle deg mye, mye bedre. Sosiale medier er så langt fra virkeligheten man kan komme. Husk at folk legger ut fragmenter av det de vil at du skal bli misunnelig på.

La oss begynne med alle de hersens rosene som alle ser ut til å ville vise frem som det perfekte eksemplet på harmoni og kjærlighet i hjemmet. Rosene, mine damer og herrer, blir egentlig kjøpt til den nette pris av 29,90 på Europris i stresset over å finne kattematen en hektisk fredags ettermiddag på vei hjem fra jobb og skole og barnehage.

Ungene, som på sosiale medier blir fremstilt som smilende og hjelpsomme små sjarmtroll i matchende hjemmestrikkede Dorthe-gensere, har kranglet og hylt i baksetet de siste syv kilometerne av intens fredagsrush,og egentlig så gleder vedkommende seg verken til taco (igjen!), en mann som sovner foran gullrekka eller restene av  den sure vinen som ble åpnet forrige uke. Likevel blir alt dette som ved et trylleslag forvandlet til fabelaktige stemningsbilder i samme sekund som mobilens vesle kameralinse kaster et slør over de fragmenterte motivene. Foran den lille kameralinsen ser følgerne på Facebook og Instagram fristende rødvinsglass og lun peiskos med hashtagen «fredagsmys». BAK mobilen står en sliten firebarnsmor med svetteringer under armene, en unge rundt hvert bein som klamrer seg og hyler etter taco og godteri, og en hund som er i ferd med å spise opp den haugen med hundemat som han kastet opp fordi han var glupsk og spiste altfor fort. Hun priser seg  lykkelig  over muligheten til å trylle bort de mindre glamorøse hverdagsøyeblikkene ved hjelp av filtre og redigeringsverktøy. Det som er morsomt med hele fenomenet er at vi alle er fullstendig klar over at den virkeligheten vi ser hver dag på sosiale medier, det er folks digitale hverdagsliv. Det er juks og fanteri, og vi vet det. Likevel presser vi «like» og strør om oss med komplimenter av sorten «du er så vakker», «nydelig bilde av deg» og «fineste jeg vet om», selv om bildene av vedkommende er så inn i granskauen redigerte at personen mangler både nese og øyebryn. Til gjengjeld har han eller hun fått seg søte kaninører og store, glitrende dådyrøyne, men hvorfor føler vi trangen til å presse ned «like» knappen, når vi vet at dette er så langt i fra den slitne 50 år gamle barndomsvenninnens egentlige utseende som det går an å komme?

Jeg tror vi kommenterer og presser like av ren frykt. Hva hvis vi la ut bilder og kommentarene og hjertene uteble? Hvordan ville vi da ha følt det?

 

Amerikanske psykologer har kommet frem til at mennesker som poster bilder som ikke genererer likes og positive kommentarer føler en blanding av panikk og mislykkethet. Mislykkethet fordi det ligger i menneskets mentale natur en nesten altoppslukende trang til å føle oss som en del av flokken. Følelsene av aksept og anerkjennelse er fundamentalt nødvendige for vår overlevelse, og uteblivelse av dette tolkes som utestengelse fra flokken. Det er faktisk urmennesket i oss som føler denne trangen til å vise oss frem fra vår beste side. Ubevisst ønsker vi å «selge» oss selv til omverdenen for å få denne sårt tiltrengte aksepten, og der hvor menneskeheten før har måttet bevise sine evner til å bygge relasjoner ved hjelp av fysisk deltakelse i sosiale sammenkomster og møter, så foregår denne inkluderings-og aksepteringsprosessen nå online med hele vennelisten som tilskuere. Jeg ønsker å bidra til at vi kan unne oss litt lavere skuldre.

 Livene våre er stressende nok, om vi ikke skal påta oss den ekstra byrden det faktisk er for de aller fleste å daglig holde venner og bekjente oppdaterte på den fine matpakken vi lagde til poden. Hjerteformede brødskiver og oppskåret stjernefrukt vakkert dandert i en nydelig, lyseblå designermatboks med teksten «Mat må man ha» med en velvalgt hjerteemoji på slutten selvsagt. Den brutale sannheten er at poden ikke bryr seg katta om verken matboksen eller at brødskivene er formet som hjerter. Poden vil ha to skiver kneip med Nugatti eller tubeost, og den stjernefrukten havner garantert i søpla, fordi stjernefrukt er for en estetisk rekvisitt å regne, da den smaker gammelt gress og ikke innehar noen nevneverdige verdier av verken vitaminer eller mineraler.

Vi må begynne å tenke over at for hvert sekund vi bruker på bilderedigering, å produsere ting vi ønsker å imponere andre med og hvert sekund vi bruker på å finne frem til nok en passende hashtag og emoji for å vise vår beundring for andres filtrerte bilder, så går vi glipp av tilsvarende tid i vårt eget hverdagsliv. Vår egentlig virkelighet med møkkete kjøkkengulv, sutrete barn og ektefeller som fiser så lukten fra duftlysene man tente for Instagram brått minner mer om råtten tare enn «Ocean Breeze». 

 

 

Vi mister de små øyeblikkene vi kunne ha brukt til å virkelig studere små og store fjes rundt kjøkkenbordet etter nok en runde med Toro tomatsuppe og fundere over hvordan det egentlig er mulig for en treåring å lage så mye rot etter å ha tømt en halvfull eske med ris utover bordet.

Vi poster det vakre vinglasset og den lille bollen med oppskåret økologisk frukt, men vi poster aldri bilder av den tomme potetgullposen og flaskene med Pepsi Max som er det vi egentlig stapper i oss bak kameralinsen. Vi poster heller aldri selfies av våre egne uredigerte morratryner de pisskalde januarmorgenene når bilhelvetet ikke vil starte og vi ender opp med å sprinte til nærmeste busstopp med barna på slep. Vi poster ikke «#teflonhjerne» opp til alles fornøyelse når femåringen minner deg om at det er årets «ha-med dag» i barnehagen når dere står på bussen halvveis til sentrum. Det tar seg også dårlig ut på Facebook å oppdatere statusen med en videosnutt der man roter febrilsk i bunnen av håndvesken og rekker femåringen en halvtom eske med Dent eukalyptus som gikk ut på dato i 2014 og prøver å få den til å fremstå som det mest spennende man kan ha med seg i barnehagen denne dagen. Det finnes ingen filtre i verden som kan snu den enorme skuffelsen om til glede idet femåringen innser at heller ikke i år kommer til å overgå Preben Nikolais imponerende Star Wars samling. 

Sannheten er jo, at i motsetningen til filtrerte selfies og nærbilder av peis og krystallglass, så er nok ovennevnte situasjoner en massiv del av hverdagen som de aller fleste faktisk kan kjenne seg igjen i. 

Hvorfor fortsetter vi da å poste, like og hjerte bilder og oppdateringer som vi vet er fabrikkerte? Hvorfor er vi blitt så realitetssky? Hva er det med virkeligheten som gjør at vi trekker frem mobilen og heller velger å se omgivelsene rundt oss gjennom den, slik at vi kan dele den filtrerte utgaven av verdenen vi befinner oss i til mennesker vi ofte ikke engang anser som en viktig del av vår tilværelse? Hadde det ikke vært litte grann befriende å være den dama på vennelisten som legger ut helt uredigerte bilder av for eksempel en uvokset overleppe som med letthet kvalifiserer til aktiv deltakelse i movember bevegelsen på lik linje med gutta? Hadde det ikke vært deilig å vise frem mensflekkene man etterlot på kafeens hvite designerstoler fordi tampongene for «Heavy flow» ikke er laget for virkeligheten de heller?

Eller hva med et skikkelig nærbilde av et par fotvorter med teksten «ingen Badeland på oss i dag»? Vi publiserer ikke den harde virkeligheten fordi vi tror at ingen vil se dette.  Sannheten er at jeg tror mange ville funnet trøst i å se andres hverdagsrealisme, og til og med trykket like og jublet fordi vi faktisk kunne kjenne oss igjen i slike oppdateringer. Vi hadde definitivt følt oss normale og som en del av flokken. 

Må man på død og liv holde omverdenen løpende oppdatert på livet vårt, så kan man vel kanskje prøve denne realistiske vrien: Slett alle filter og redigeringsapper. Slutt å iscenesette barn og hjem, og kast filtertrynene. Vi er som alle andre, og det skal vi jammen i meg være glade for. De aller tøffeste av oss kan jo prøve å legge mobilen helt vekk i en uke. Ikke poste, dele eller like noen verdens ting. Rett og slett unne oss selv en pause fra våre virtuelle liv. 

Noen ganger er det aller, aller beste å prøve å akseptere den virkeligheten man faktisk lever i hver eneste dag. Prøve å se den morsomme i rot og familiens kaos. Single sokker og brente fiskekaker. Se det positive i hauger av skittentøy og snørret treåringen så gavmildt etterlot på jakkeermet da du tok farvel med ham i barnehagen. Jeg tror vi må slutte å irritere oss over ting. Haugen med ubrettede klær forsvinner ikke av seg selv- kan man da ikke likegodt la hele familien bygge en sjørøverborg av dem? Hvem sier at man ikke kan ha verdens hyggeligste ettermiddag når man arrangerer skattejakt for å finne ut av hva som har finnes under sofaen? Og sist, men ikke minst, hvem sier at Preben Nikolais imponerende Star Wars samling til tusenvis av kroner er mer misunnelsesverdig og kul enn fortellingen om det lille rosa prinsessetrollet som bor i veggen under trappen i huset deres? (Du vet, det lille trollet som lager knuter i håret til femåringen når hun sover, som stjeler sokker ut av vaskemaskinen og som hver eneste natt sitter og dingler med beina i nederste trappetrinn mens hun smatter i vei på enda en eske med Dent eukalyptus).

 

Hilsen Lena (med og uten filter:))

 

 

 

 

 

 

 

Lena Heide Brennand er  utdannet pedagog og instruktør. 

Lena har mer enn 18 års erfaring fra kursutvikling, meditasjon og undervisning.

Lena ønsker å bidra til økt bevissthet rundt våre travle, digitale hverdager og å hjelpe til med å øke oppmerksomheten rundt stressreduserende verktøy som alle kan lære å bruke. 

 

 

 

Share